1920 - 1940

I 1923 inntraff en katastrofal episode, idet en tredjedel av medlemmene, og deriblant alle kornettistene, sluttet. Av beretningen for dette året fremgår at man måtte gå i gang straks å skaffe nye medlemmer og sørge for opplæring på de forskjellige instrumenter. Det var ikke med stort mot de gjenværende 9 medlemmene tok fatt. Øvelseskveldene ble brukt til opplæring av nye krefter. I løpet av vinteren var 7 nye medlemmer kommet så langt at de ble foreningen til stor nytte.

Siden gikk det jevnt og sikkert fremover. I 1930 la foreningen det økonomiske grunnlag for "instrumentfondet", idet den avholdt et storstilt marked i Losje Festningens lokale. I forbindelse med dette hadde den en stor utlodning, en hovedutlodning og en spesialutlodning. Både markedet og utlodningene var en stor suksess og innbrakte foreningen kr. 900.-. Det var under denne tilstellingen at Arthur Dale, forkledd som rallar, slo på minebor på en stor stein inne på scenen sammen med Hans Skar og sang viser til. Arbeidet ble tatt så alvorlig at de boret ned 3 tommer på et kvarters tid. Husets vaktmester sto nede i kjelleren og ventet at scenen skulle styrte ned hvert øyeblikk på grunn av rystelsene.

I 1931 begynte en ny tid for musikkforeningen, dette året ble den innmeldt i Hordaland Musikklag. Medlemmene skulle ha ens antrekk og bære musikkluer ved enhver opptreden. Av andre ting som tydet på at den gamle tid var forbi kan nevnes at man begynte å gå over til trykte noter i stedet for skrevne. Igjennom alle de tidligere år hadde dirigenten Johan Hauge og foreningens grand old man, Hans Dale, skrevet hver tøddel som ble spilt, -- i sannhet et kjempearbeide som kostet både tid og penger.

I Pinsen, 15. og 16. mai 1932, deltok foreningen for første gang på Hordaland Musikklags stevne i Odda. Vi hadde vært uten dirigent i et år og Einar Dale var stedfortreder fremdeles. Vi skulle spille Clarens: "Consert polonaise for 2 trompeter og orkester" samt Teilmann: "Fantasi over norske folkemelodier". Medlemmene var spente på hvordan det ville gå på stevnet, da det var første gang foreningen skulle frem for et virkelig sakkyndig publikum som kunne bedømme dens prestasjoner. Det gikk imidlertid langt bedre enn man våget å håpe og guttene kunne reise hjem med hevet panne.

Om høsten ble Håkon Brekke ansatt som dirigent. Nå begynte det å bli fart i tingene og det gikk fremover med lange steg. Det første Brekke lærte oss var å utnytte instrumentene bedre ved å blåse godt ut og få en god, kraftig tone. Han lærte oss også å spille marsjer slik at vi ble blant de beste korps i Bergen på de store festdager.

1935 var et merkeår for foreningen. Dette år fikk vi nye instrumenter, i alt 27 stk. Skomaker Ole Olsen, som var en av stifterne av foreningen, stod som mellommann ved kjøpet, og vi sparte faktisk 40% ved denne ordningen.

Samme år var vi også overlatt arrangementet av Hordaland Musikklag's 10-års jubileumsstevne. Dette stevnet var til denne tid det største som var holdt i Hordaland, idet samtlige 20 musikklag deltok. Musikkforeningens medlemmer hadde et svært arbeide å utføre, for der skulle bygges tribune, æresport og Laksevåg sentrum skulle dekoreres med flagg og grønt. Dagen før stevnet var travelheten hektisk. Noen arbeidet på stevneplassen ved Valseverket på Nygård med dekorering av tribunen, noen var på Holen skole og dekorerte, mens andre satte opp æresporten og hang opp flagg langs gjerdet på Damsgård skole.

Der ble arbeidet til kl. 01.30, så det var trette medlemmer som søndag morgen kl.7.30 sto på kaien ved smørfabrikken for å ta imot musikerne. De fleste kom med ferge fra byen. Denne hadde fergestyret stilt gratis til vår disposisjon. Det begynte å bli folksomt i veiene og flaggene gikk til topps over Laksevåg. Da fergen kom til kaien ble der avfyrt en kraftig salutt som fikk de forsinkede Laksevågsbeboerne ut av sengene. Ca. en halv time forsinket marsjerte vi til Damsgård skole hvor den offisielle mottagelsen fant sted. Her var oppsatt en vakker æredsport med en kunstferdig utskåret lyre på toppen. Denne lyren, som også fikk en rosende omtale i pressen, var Sverre Dahles verk. Laksevågs ordfører holdt en velkomsttale i korte, greie ord og ønsket samtlige musikere velkommen til stevnet. Deretter fikk vi en festlig prolog av Halfdan Hamre, opplest av forfatteren selv. Til avslutning spilte foreningen "Den signede dag", hvoretter der avmarsjertes til Holen Skole. Det var et syn som aldri før hadde vært sett på Laksevåg, da alle foreningene marsjerte utover. I spissen for de 20 korpsene gikk Laksevåg musikkforening, og foran oss Hordaland Musikklags flotte lyre båret av et av korpsets eldste medlemmer. Ved lyrens barduner gikk 2 medlemmer av vår kvinneforening, kledd i hvite kjoler og med hvite hansker. Det hele var overmåte stilfullt.

Etter den hektiske tiden som foreningen hadde i 1935 kom den inn i en svakhetsperiode. Denne artet seg slik at 15 av foreningens 27 medlemmer sluttet i løpet av noen få år og ved siden av dette måtte vi betale de årlige avdrag på lånet vi hadde opptatt. Men de øvrige medlemmer, foreningens ryggrad, klarte sammen med dirigenten Håkon Brekke å ri stormen av på en fin og heldig måte. Dirigenten sa at vi kunne betale lønnen hans når det passet oss og når vi hadde betalt våre andre forpliktelser. Vi måtte ikke gi opp, men fortsette å skaffe nye medlemmer og få foreningen på fote igjen snarest mulig. Hans råd ble fulgt og høsten 1936 var vi så heldige å få et kull med nybegynnere som til sammen dannet et lite musikkorps. Det var iherdige karer som var svær i å øve hjemme, og resultatet viste seg, de avanserte raskt og ble satt i samspill med den øvrige foreningen om våren 1937. Sommeren det året deltok vi på fellesstevne i Haugesund. Der fikk de nye medlemmene sin ilddåp og fikk god kritikk. For deltagelsen i stevnet fikk foreningen tildelt et vakkert diplom.

Den 31. januar 1938 meldte foreningen seg for deltagelse på landsstevnet i Oslo, og det ble besluttet å spille Richard Wagner: "Forspill til 3. akt" og "Brudekor" av Oper. Lohengrin. Den 24. juni om morgenen reiste vi med toget til Oslo; turen over fjellet ble litt av en opplevelse for medlemmene og de venner som fulgte med. Vi hadde en halv passasjervogn til vår disposisjon og vi var ute på en mengde stasjoner og spilte under togets opphold, bl.a. på Myrdal, Finse, og Ål. Vi ble alle steder hyllet av togets passasjerer og en del utenlandske turister hadde det travelt med å filme oss.

Stevnekonserten ble avviklet i pøsende regnvær, imidlertid var det en god tribune og radioanlegg med høytalere i alle utstillingens rom, så det var god anledning til å høre selv små bommerter. De tre korps fra Hordaland Musikklag: Odda, Dale og Laksevåg sto i en særklasse høyt over de øvrige deltagende korps både musikalsk og i valg av program.

I januar 1939 fikk foreningen forespørsel fra skolestyret angående gamle instrumenter til starten av et skolekorps. Vi samlet sammen det vi hadde av brukbare instrumenter. Deretter sendte vi 3 mann ut på Holen Skole til et orienterende møte med lærerne. I midten av mars måned ble skolekorpset stiftet og styre valgt. Fra vår forening som var opphavet til stiftelsen, ble innvalgt Karl Dyngeland, Sigurd Dale og Frank Hansen som rådgivende fagfolk. Samtidig forpliktet disse 3 seg til å undervise korpsets gutter på de forskjellige instrumenter inntil de var blitt selvhjulpen og var fortrolig med samspill. Undervisningen skulle ytes gratis. Frank Hansen fikk i oppdrag å skaffe de resterende instrumenter for en pris av kr. 600.-. Disse pengene hadde korpset fått i gave fra en anonym person som var interessert i saken. Mot slutten av mai var det skaffet instrumenter til et korps på 20 gutter og en kveld var foreningens medlemmer ute og prøvde dem. Vi fant alt i orden og nå var det bare guttene som manglet, de skulle komme når sommerferien var over, lovet lærerne.

I året 1939 var foreningen, musikalsk sett, bedre enn den noensinne før hadde vært. Interessen blant medlemmene var likeledes på topp, hvilket kan sees av at fremmøtet på øvelsene ualminnelig godt. Vi gikk derfor inn i jubileumsåret 1940 med de beste forutsetninger for oppnåelse av et godt musikalsk resultat på den planlagte konsert.

Men skjebnen ville det annerledes!